Jeg studerte jus. Ikke for å bli advokat, men fordi ideen om nedfelte regler for rett og galt genuint interesserte meg. Det som møtte meg var noe annet.

Lovverket var strukturert på en måte som gjorde det nesten umulig å navigere uten år med trening. Å finne riktig paragraf, forstå den i kontekst, koble den til en konkret situasjon — det tok timer selv for dem som studerte det på heltid. For vanlige mennesker var det praktisk talt en vegg.

Jeg ble overbevist om at dette ikke er tilfeldig. Et system der folk ikke kjenner rettighetene sine gagner dem som kjenner dem. Det er strukturell ubalanse — og den er gammeldags.

Før AI ble et mainstream-tema, jobbet jeg med trening av store språkmodeller for internasjonale selskaper. Arbeidet handlet om å lære AI-systemer å ta kontekstsensitive beslutninger i komplekse omgivelser — å optimere markedsbudsjetter for store selskaper i sanntid, på tvers av plattformer og markeder.

Det ga meg en praktisk forståelse av hva disse systemene faktisk er i stand til — og like viktig, hvilke begrensninger de har og hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige når AI brukes i sammenhenger der feil har reelle konsekvenser.

Den erfaringen er direkte årsaken til at Rettferdig er bygget slik det er: med norsk lovtekst som alltid er utgangspunktet, aldri etterpåtanken.

Koblingen mellom de to erfaringene var tydelig: problemet var dokumentert, teknologien for å løse det fantes, og ingen hadde gjort det riktig for norske forhold.

Rettferdig.ai er resultatet. Et standpunkt om at juridisk kunnskap — tilgang til dine egne rettigheter — ikke burde avhenge av hva du har råd til eller hvilken utdanning du har.